Å pakke ned huset før langreisen – en følelsesladet prosess

“You get a strange feeling when you’re about to leave a place, I told him, like you’ll not only miss the people you love but you’ll miss the person you are now at this time and this place, because you’ll never be this way ever again.”

― Azar Nafisi

Å pakke ned huset før langreisen – en følelsesmessig berg-og-dal-bane

Å pakke ned huset føltes som å flytte – ikke bare fra et hjem, men fra hele livet vårt. Spesielt Mia sitt rom var et kapittel for seg selv. Veggene her var dekket av plakater, bilder, minner og nips i alle varianter. Jeg tror det fylte nærmere 20 esker, og det føltes som vi aldri ble ferdige med å pakke ned alt.

Hvert rom bar på minner

Denne pakkeprosessen var mer enn bare å legge ting i esker – det var en følelsesmessig berg-og-dal-bane som rev oss mellom spenning og vemod. Veggene rundt oss var ikke bare maling og gips; de bar sporene av et liv levd, fylt med og minner som hadde formet oss. Hver hylle fortalte en historie, hvert hakk og hver flekk på veggene vitnet om øyeblikk vi hadde verdsatt, ledd av, kanskje grått over.

Skuffen med glemte skatter

I roteskuffen på kjøkkenet – den skuffen vi sjelden tok oss tid til å gå gjennom – fant vi skatter vi ikke engang husket at vi hadde. En gammel bursdagsinvitasjon fra ti år tilbake, en stein fra en ferie på Tenerife, mange nøkler til ting vi ikke lenger visste hva var. Små, betydningsløse ting, men likevel så tunge av minner at de fikk oss til å stoppe opp. 

Det føltes som å si farvel til en del av oss selv

Vi visste at vi skulle komme tilbake, at dette ikke var et endelig farvel. Og likevel kjentes det som vi forlot en del av oss selv. Det var tyngre enn vi hadde trodd. For det er en ting å pakke ned eiendeler – en annen ting er å pakke ned en epoke av livet sitt.

Barnas reaksjoner gjorde det ekstra sterkt

Det var en av de siste kveldene i huset at minstemann satte seg midt på gulvet i det nesten tomme rommet sitt, med lekebiler, kosebamser og Brann-plakaten rundt seg. Øynene hans var blanke, og han prøvde å late som om alt var greit. “Det er bare rart. Det føles som vi sier ha det til alt som er meg.” Kanskje han ikke ville like tingene sine når han kom tilbake. Kanskje han hadde vokst fra dem. Å pakke ned alt var som å avslutte et kapittel, og det var vemodig.

Å forlate huset var mer enn vi hadde forberedt oss på

Alt vi eide av pø (ja, vi har mye pø) skulle bort. Og det var ikke bare pakkingen som var slitsom – huset krevde også sitt. En lekkasje fra pipa måtte tettes, og vi måtte ta opp hele terrassen for å fikse en annen lekkasje. Hver gang vi trodde vi var ferdige, dukket det opp noe nytt som måtte fikses eller flikkes på. At det å flytte ut var slitsomt er en underdrivelse.

Men det var ikke før huset var helt tomt, nyvasket og klart til overtakelse at den virkelige panikken kom snikende. Det var unreal å tenke på at noen andre skulle bo i huset vårt i et helt år. De skulle sitte i sofaen vår og se på tv’en vår, lage mat på kjøkkenet vårt og bade i badekaret vårt. Det føltes plutselig veldig merkelig og ubehagelig – som om vi overlot en del av oss selv til noen andre. 

Da Luka lukket døra for siste gang til rommet sitt, snudde han seg for å ta et siste blikk før vi dro. 

– Det ser ikke ut som mitt rom lenger, sa han.

Vi sto der, midt i tomheten, og skjønte at dette var det siste lille skrittet før reisen startet. Vi pakket ikke bare ned huset – vi pakket ned hele hverdagen vår – hele livet slik vi kjente det.

Les også: Bangkok med barn – vår første uke på reise

Har du noen gang pakket ned en epoke av livet ditt? Del dine tanker i kommentarfeltet! Og hvis du kjenner noen som vurderer en stor endring, send dem dette innlegget. Kanskje det treffer en nerve. 💙