Last Updated on 03/07/2025 by Haakon Mjaatvedt
I begynnelsen av september 2024 forlot vi det hektiske storbylivet i Bangkok og satte kursen mot provinsen Rayong for litt hverdagsliv på reise. Vi passerte gjennom Pattaya, men kjørte videre forbi de travle turistområdene og søkte en roligere, mer autentisk del av Thailand. Destinasjonen var Pinery Park, et fredelig lite samfunn bare ti minutter utenfor Ban Phe – den lille kystbyen som fungerer som inngangsporten til paradisøya Ko Samet.
Et lite samfunn i et stort land
Pinery Park var et søvnig lite sted for både turister og lokale. Det var som en drøm av fred og enkelhet. Området var utstyrt med en vakker, velstelt park, et stort felles svømmebasseng og en rekke koselige hus i kjede, som kunne minne om en rolig forstad.
Tilgang til området var begrenset av en vaktpost bemannet med to vakter. En av dem hilste alltid med et stort smil, mens den andre var alltid opptatt med å se på TikTok. De patruljerte området på sykkel, både tidlig og seint, og når kveldsbjellen ringte visste du at nå var det kveldsro. Helt herlig!
Dette var et sted hvor man kunne finne pusten igjen. Vi følte oss hjemme nesten umiddelbart og kom raskt i kontakt med de andre beboerne. En av dem var en svenske som hadde bodd i Thailand i hele 16 år, sammen med sin thailandske kone, Pom.
Det var hos henne vi fikk leie vår helt egen tuk-tuk, som vi trillet rundt i nabolaget med. For Luka er det denne måneden i Rayong som har satt de dypeste sporene – selv etter syv måneder på reise er det tiden vi roet ned i Rayong som er et av de dypeste minnene fra hele reisen.
En herlig hverdagsrytme
I Pinery Park kom vi inn i en fin flyt, en hverdagsrytme. Vi sto opp til fast tid hver morgen, og hele familien var ute på joggetur før solen ble for varm. Etterpå ventet et forfriskende formiddagsbad i bassenget. Formiddagstimene ble viet hjemmeskole, hvor vi hadde fokus på lesing, skriving og matematikk, og med en-til-en undervisning er det utrolig hvor mye en får til. Ettermiddagene ble tilbragt på fotballbanen like ved, i bassenget eller på stranden som var noen minutters gange unna. Livet var behagelig, på våre egne premisser, og vi fikk mye etterlengtet familietid.
Hverdagsliv på reise
Dagene våre bestod av å få til hverdagslige saker slik som vask av klær, vask av hus, handle mat, lage mat og vaske opp. Det setter ting i perspektiv hvor mye vi tar for gitt i eget hus hjemme i Norge. I Rayong måtte vi til vaskeri med klærne, så der måtte vi sette av en god del timer (og dette var før vi var blitt gode på å gjenbruke klær – nå vasker vi klær annenhver uke).
Handling av mat tok timesvis – merkelapper på alle varene står på thai, og det å finne noe mat som en kan sette sammen til en ok middag tok tid. Å lage maten var et prosjekt i seg selv. Ingen stekeovn, kun to gass kokeplater og en ødelagt panne. Men, vi fikk det til på et vis – ungene var storfornøyde med litt kjent, vestlig mat.
Ko Samet, vårt lille øyparadis
Ett par uker inn i oppholdet begynte det å krible litt. Er dette alt. Skal ikke vi oppleve litt igjen. Vi kjente litt på FOMO, og begynte å undersøke området. Øya Ko Samet kom opp som den store utflukten, og vi bestemte oss for å dra dit en lørdagformiddag. Vi boardet en gammel ferge og begynte overfarten.
Å være på sjøen i Thailand er virkelig magisk. Overalt kunne vi se gamle fiskebåter, eller fiskere som stod på sanddyner langt fra land. I bakgrunnen skimter du små øygrupper slik du kun tidligere har sett på film. Helt gåsehud. Solen skinte, alle var i pur harmoni. Ko Samet – here we come.
Denne øya skuffet heller ikke. Det var første gang i Thailand at jeg kjente den silkemyke sanden mellom tærne, og kunne ligge meg ned på en solseng og bare nyte. Stranden ved siden av huset vårt var helt grei, men full av sånne spøkelseskrabber som jeg ennå ikke hadde vendt meg til, det krydde av dem! Det var heller ikke solsengutleie på stranden, så du måtte sitte rett i sanden. Anyways: Ko Samet – helt herlig vibe. Loved it! Så vi reiste ut igjen på to nye besøk. Neste gang tenker jeg at vi bestiller hotell på øya.
Fiskelandsbyen Ban Phe
Ban Phe kunne også skilte med mange markeder, så der tilbragte vi mer enn nok tid, og la igjen vår del av penger til de lokale. Vi dro til Rayong Aquarium og så på fisker og annet snacks du finner i sjøen. Blant annet hadde de Black tip shark som en kan se i sitt naturlige habitat – sjøen. Den var rundt en arm lang, men så ut som hai, så den var skremmende nok den. Eller fikk mamsen og papsen noia av alle de utrolig rare og kjempe dødelige greiene som finnes under vannoverflaten. Alt fra kråkeboller til steinlignende fisk og maneter.
Denne frykten for jellyfish har vokst seg større etter å ha vært her en stund! Men, man kan ikke kontrollere hva som finnes i sjøen, og du må velge om du vil leve livet ditt med å tenke hva om eller hva hvis. Du har ingen garantier for noe her i livet, men du kan ta et valg om å leve det.
Akvariet ble en lærerik opplevelse for både store og små. Luka ble så inspirert at han ville lage en videopresentasjon til klassen hjemme i Norge om forurensing i havet og bærekraftig utvikling. Vi undersøkte i denne sammenheng hvordan Thailand stiller seg til dette og fant ut at de ikke er så opptatt av resirkulering og avfallshåndtering. Det forsterket mistanker vi allerede hadde ut i fra hva vi hadde sett. I vår leste vi i norske aviser om ville tilstander i Phuket som er neddynket i søppel og stinker så kraftig at innbyggerne ikke orker å gå ut.
Minner, erfaringer og nye perspektiver
Når vi ser tilbake på vår måned i Rayong, er det som å bla gjennom et album fylt av både hverdagsøyeblikk og store opplevelser. Det var ikke nødvendigvis de mest spektakulære dagene som satte dypest spor, men de rolige morgenene, de små seirene på kjøkkenet, tuk-tukrundene i nabolaget og latteren rundt middagsbordet når vi spilte Moose Master.
Vi kom til Rayong for å finne ro – og det fant vi. Vi fant også tålmodighet, samhold og en ny forståelse for hva som faktisk betyr noe i livet. Ikke hvor mange strender du får sett eller hvor mange bilder du legger ut – men hvem du er sammen med, og hvordan du velger å møte dagene.
Thailand viste oss en annen rytme. En rytme hvor det er helt greit å ta det sakte. Å gjøre litt mindre, men kjenne litt mer. Det å kunne være hjemme – selv langt hjemmefra – ble en gave. Selv med kakelakker i skapet!
Så til deg som vurderer å gjøre noe lignende: gjør det. Reis, men våg også å bli værende litt. Ikke bare dra fra sted til sted, men finn et hjem et øyeblikk. Pakk ut, lag middag, ta oppvasken og pust med magen. For det er ofte der, i det enkle, at magien bor.
Takk, Rayong. Du lærte oss mer enn vi visste vi trengte.
