Last Updated on 06/07/2025 by asia4five
Det begynte så uskyldig. En rolig dag i Pinary Park, huset vårt i Rayong, og vi trengte bare å få unna et førstegangsinnkjøp: mat, vann, håndklær, stekepanne, litt vaskemidler. Helt basic. Helt praktisk. Vi lastet ned Grab-appen i Bangkok og elsket hvor sømløst det var, et tastetrykk og voilà, du hadde en bil på vei. Hvorfor skulle det være annerledes her? Lite visste vi da at vi skulle bli strandet på kjøpesenter i Thailand.
Vi bestilte en Grab til et stort kjøpesenter litt utenfor allfarvei, et sted som hadde alt. Kino, supermarked, KFC, bakeri, m.m. Vi storhandlet, fylt med en god porsjon optimisme og alt vi trengte for å klare oss i ukesvis. Alt stod på thai, så det tok tid å finne det vi ønsket. Lang tid. Etter 2 timer på supermarkedet begynte jeg å føle meg dårlig. Vi var ikke ferdig, men jeg var ferdig. Ti poser, sultne, svette og klare for middag, åpnet vi appen for å bestille transport tilbake.
Ingen biler.
Vi prøvde igjen. Og igjen. Og igjen. “Searching for car”. Appen sto bom stille. Ikke en eneste bil i nærheten ville ta turen vår vei. Vi ventet. Og ventet. En time gikk. Jeg, som allerede hadde følt meg litt småtufs på morgenen, var nå kokvarm med feber som murret under huden. Plutselig føltes den luftavkjølte butikken som en ørken. Kroppen verket. Hodepine. Og hele ansvaret falt på Haakon. Han måtte fikse dette.
Han gikk fra butikk til butikk, kanskje noen kunne ringe en taxi for oss? De bak skranken så forvirret på oss, og lurte oppriktig på hva i alle dager vi gjorde der. Turister? Uten bil? I denne delen av Rayong? De trakk på skuldrene. «No taxi»
Våre to tenåringer var hjemme i huset. De hadde ingen internett eller telefon på dette tidspunktet, og vi kunne ikke fortelle dem hva som foregikk. Vi hadde vært vekke i snart 5 timer nå. Vi skulle jo bare handle mat.
Strandet på kjøpesenter i Thailand.
Mens jeg satt på en benk med posene rundt meg og svetten rant, prøvde jeg å ikke tenke på hvor syk jeg begynte å føle meg. Kroppen verket fra topp til tå, hodet føltes som det var pakket inn i bomull, og huden vekslet mellom å være iskald og brennhet. Kroppen dunket i takt med pulsen, som om den prøvde å si fra: nå er det nok. Hver lyd fra det store, travle kjøpesenteret, folk som lo, musikk over høyttaleranlegget, klirring fra handlekurver, det føltes som et ekko rett i tinningen. Lydene ble til et trykk, som om hele bygningen pustet tungt rundt meg. Jeg lente meg fremover med albuene på knærne og stirret på flisene under føttene. Bare hold ut litt til. Bare litt til.
Haakon kom bort til meg, øynene hans var fulle av uro, men også en slags fokusert energi. Han skulle fikse dette, jeg visste det. Likevel, jeg kunne ikke la ham tro jeg bare var sliten. Jeg hadde passert sliten. Jeg hadde passert irritert. Jeg var der hvor kroppen sa stopp. Jeg så ham rett i øynene, stemmen min var hes, men tydelig:
«Få oss hjem.»
Det var ikke et spørsmål. Ikke et ønske. Det var en kommando, dypt fra den delen av meg som fortsatt holdt kontrollen, et anker i kaoset. Og jeg så hvordan det traff ham. Han nikket, sa ikke et ord, bare snudde og gikk bestemt avgårde mot bokhandelen han hadde sett tidligere, kanskje noen der kunne engelsk? Kanskje noen visste råd?
Og det var da det utrolige begynte.
Inne på Watson apotek var det stille og ryddig, ansatte i skoleuniformaktige skjorter og briller bak kassen. Da Haakon spurte om hjelp, så de først forvirret ut, og svarte på thai. Han ristet hjelpeløst på hodet og tok frem mobilen. Google Translate. Med raske tommeltrykk forklarte han situasjonen: “No taxi. Need ride home.” Telefonen oversatte, og øynene deres ble straks store.
De snakket ikke engelsk, men de ville så gjerne forstå og hjelpe. En av jentene hentet sin egen mobil, og de begynte en febrilsk samtale gjennom skjermene, der hvert eneste ord ble skrevet, oversatt, vist, nikket til, og oversatt tilbake. Det var som å spille pantomime med teknologi som mellomledd og likevel, kommunikasjonen fungerte. De forstod. Og de tok det på alvor.
Snart var det ikke bare én ansatt, men tre, og noen kunder hadde også overhørt det hele. Mobiltelefoner gikk fra hånd til hånd, oversettelser ble justert, noen ringte venner, andre prøvde lokale apper eller kontakter og plutselig var det team redningsaksjon. Det var som en liten storm av godvilje, midt i et kjøpesenter langt unna turisttråkk.
Ingen kunne engelsk. Men det trengtes ikke. Hjertet deres snakket høyt og tydelig.
Alle ville hjelpe. Alle var oppriktig bekymret. Men fortsatt: ingen som kunne få tak i en bil. Så kom mannen til en av de andre kunden bort. Han hadde ringt politiet. Politiet! Nå ble vi stressa. Hva hadde vi satt i gang? Hadde vi nettopp startet en intern lokal krise? Jeg prøvde å sitte oppreist, ikke se syk ut. Klokka nærmet seg stengetid. Senterets lys dempet seg. Vi satt der fortsatt, strandet på kjøpesenter i Thailand, med ti bæreposer og ingen vei hjem.
Politiet ringte tilbake. De hadde vært på vei, men fikk plutselig et annet oppdrag og måtte snu. Men, de hadde kontaktet en mann. En mann med bil. Kanskje han kunne hjelpe. Kanskje.
Vi ble stående ute på parkeringsplassen, nå mørklagt, med full handlevogn, apotekjentene ved vår side. De hadde nektet å dra hjem før vi var trygt på vei. Det var som om vi hadde blitt deres ansvar, og det tok de alvorlig. De viftet vekk myggene som svermet rundt oss, tok frem mobilene sine og ringte igjen og igjen, snakket lavt og intenst. Blikkene deres var fulle av uro, men også besluttsomhet.
Vi kunne ikke annet enn å smile takknemlig mellom svettetoktene og frustrasjonen. Her sto vi, totalt fremmede, og likevel tok de oss inn som familie. En av dem la hånden forsiktig på armen min og sa på gebrokkent engelsk: “Don’t worry, we help.”
Så kom telefonen.
Han var på vei.
Og da en stor, brølende rød pickup truck svingte inn på plassen jublet vi alle sammen. Vår redningsmann. Ingen engelsk. Men det trengtes ikke. Han åpnet lasteplanet, Haakon kastet varene opp, vi presset oss inn i førerhuset med et lettelsens-sukk. Klokken var blitt ti på kvelden. 4 timer hadde vi prøvd å komme oss hjem. 7 timer siden vi dro på handletur. Gatene mørke. Luften fortsatt klam.
Vi satt der i mørket i bilen, mellom poser, dampende feber og en slags boblende lettelse og tenkte bare én ting: Thailand, altså. For en varme. For noen fine folk.
